I Norge er det et uttalt politisk mål at personer med funksjonsnedsettelser skal inkluderes i samfunnet generelt, og arbeidsmarkedet spesielt. Likestillings- og diskrimineringsloven forplikter arbeidsgivere til å tilrettelegge for arbeidstakere med en funksjonsnedsettelse, slik at de har like muligheter som andre til å lykkes i arbeidslivet.
Arbeidsgivere ønsker ikke å tilrettelegge
Vi har flere ganger bistått arbeidstakere som opplever at de er uønsket av arbeidsgiveren sin, fordi de ikke lenger har helse til å jobbe i en 100 % stilling slik de er ansatt til. Arbeidstakerne kan som regel jobbe noe, for eksempel 50 %, og trenger derfor tilrettelegging i form av varig redusert stillingsstørrelse. Dessverre opplever alt for mange at arbeidsgiver i stedet for å ville tilrettelegge, heller vil si dem opp fra hele stillingen deres.
Ekskluderende praksis
Noen virksomheter har til og med som fast praksis at enkelte typer stillinger, for eksempel lederstillinger, må være 100 % stillinger. Nåde den som da er ansatt i en 100 % lederstilling og får redusert arbeidsevne på grunn av for eksempel senskader etter kreftbehandling, psykiske helseutfordringer eller alvorlig astma utløst av dårlig inneklima på arbeidsplassen. I stedet for å vurdere om stillingsstørrelsen kan reduseres, viser arbeidsgiver til virksomhetens praksis og hevder at de ikke kan gjøre noe. Dette er gjerne virksomheten som samtidig smykker seg med at de er IA-bedrifter. En slik fremgangsmåte bryter med formålet bak likestillings- og diskrimineringsloven. En arbeidstaker med en funksjonsnedsettelse vil ikke ha like muligheter som andre til å inneha en lederstilling i virksomheten.
Retten til tilrettelegging står sterkt
Retten til tilrettelegging begrenses bare hvis tilretteleggingen innebærer en uforholdsmessig byrde for arbeidsgiver. Begrensingen er ment som en begrensning mot de nærmest umulige tilfellene. Arbeidsgiver plikter å tilrettelegge for at arbeidstaker skal kunne være i arbeid, selv om tilretteleggingen er økonomisk belastende, ressurskrevende eller til ulempe for arbeidsgiver.
Negative konsekvenser både for arbeidstaker og samfunnet
Arbeidsgivere må slutte å se på tilretteleggingsarbeid som noe brysomt og komplisert. Det å avskrive en arbeidstaker fullstendig fordi vedkommende ikke lenger kan jobbe 100 %, innebærer at virksomheten mister verdifull kompetanse. Konsekvensene for arbeidstakeren er enda mer alvorlige. Vedkommende får ikke realisert potensialet sitt og blir utestengt fra det sosiale fellesskapet på arbeidsplassen. Konsekvensene for samfunnets er at vi bruker mer enn strengt nødvendig på trygdeytelser og går glipp av verdifulle skattekroner. Vi vil alle tjene på at arbeidstakere med funksjonsnedsettelse ikke utestenges ulovlig fra arbeidslivet.
Susanne arbeider hovedsakelig med arbeidsrett, utdanningsrett og trygderett. Hun har betydelig erfaring innen rådgivning relatert til arbeidsforhold, med hovedvekt på oppsigelse og avskjed, lønnskrav, sykefraværsoppfølging og arbeidsmiljø. Hun bistår jevnlig klienter i forhandlinger og i retten.
Susanne arbeider også med saker om fusk og skikkethet, og bistår studenter med å klage på vedtak om utestenging fra studiet. Hun er medforfatter av lovkommentarene til opplæringslova og friskolelova i Gyldendal Rettsdata, og er særlig interessert i utdanningsrett.
Susanne holder jevnlig kurs og foredrag innenfor sine arbeidsområder. Hun er en av flere faste skribenter i spalten Lov og Rett i Utdanningsforbundet sitt fagblad, Utdanning.
Susanne har bodd flere år i Argentina og Sveits, og snakker flytende engelsk og spansk.
