Standardklausul i arbeidsavtalen ga ikke grunnlag for trekk i lønn
Nylig avsa lagmannsretten en avgjørelse i en sak om arbeidsgivers lønnstrekk på grunnlag av arbeidstakers arbeidsavtale, se LF-2020-73757. En standardklausul om adgang til justering ved feil lønnsutbetaling, ga ikke grunnlag for lønnstrekket og det ble ansett urettmessig. Rettens vurdering var at standardklausulen i arbeidsavtalen ikke ga tilstrekkelig forutsigbarhet og kontroll for arbeidstakeren.
Sakens faktum
Arbeidstaker hadde en stilling som innebar at han ofte var på jobbreise og skrev reiseregninger. Nye skatteregler medførte et behov for endring i arbeidsgivers elektroniske beregningssystem for reiseregninger, før de nye satsene kunne brukes. Inntil det nye systemet var klart, ble reiseregninger ubetalt etter gammel sats. Dette medførte at ca. 200 ansatte mottok for mye som kompensasjon for reiseregninger. Den ansatte som var part i denne saken, mottok omtrent 8 000 kroner mer enn det han skulle hatt.
Arbeidsgiver varslet arbeidstakeren i begynnelsen av januar 2019 om at han var en av dem som hadde fått for mye utbetalt. Lønnstrekket startet senere samme måned, og den ansatte protesterte mot trekkene sammen med flere andre som var rammet av feilutbetaling.
Arbeidsgiver mente at trekket var lovlig og henviste til en klausul i arbeidstakerens arbeidsavtale som lød slik:
«Er det ved lønningsdag foretatt feil utlønning, kan arbeidsgiver foreta den nødvendige justeringen ved neste eller påfølgende lønningsdager.»
Arbeidstakeren fikk medhold i at lønnstrekket var urettmessig i forliksrådet, og arbeidsgiver ble dømt til å tilbakebetale det foreløpige trekket. Arbeidsgiver anket dommen inn til tingretten. Der ble arbeidsgiver frifunnet, og arbeidstaker anket saken til lagmannsretten.
Det rettslige utgangspunktet
Hovedregelen er at arbeidsgivere ikke kan foreta trekk i lønn og feriepenger. I arbeidsmiljøloven § 14-15 (2) gjøres det imidlertid unntak i visse tilfeller, blant annet «når det på forhånd er fastsatt ved skriftlig avtale», jf. bokstav c.
Lagmannsrettens vurdering av hovedspørsmålet
Lagmannsretten vurderte først spørsmålet om klausulen i arbeidsavtalen hjemlet lønnstrekk etter arbeidsmiljøloven § 14-15 (2) bokstav c.
Lagmannsretten uttalte at § 14-15 (2) bokstav c ikke åpner for en ubegrenset adgang til å inngå skriftlige avtaler om trekk i lønn. Formålet med forbudet mot trekk i lønn, «er å sikre at arbeidstaker mottar lønnen sin mest mulig ubeskåret og at lønnen skal være forutsigbar». Retten gikk også gjennom praksis fra Sivilombudsmannen, som flere ganger har vurdert tilsvarende spørsmål. Sivilombudsmannen har i den forbindelse uttalt at unntaksbestemmelsen i arbeidsmiljøloven må tolkes strengt og «det må foreligge en avtale der det er klart at begge parter er innforstått med hva trekket gjelder».
Etter en helhetsvurdering kom retten til at standardklausulen i arbeidstakerens arbeidsavtale ikke ga tilstrekkelig grunnlag for arbeidsgivers lønnstrekk. Lagmannsretten la i den forbindelse særlig vekt på formålet med forbudet mot trekk i lønn. Retten vektla også at de ikke kunne se at Arbeids- og administrasjonsdepartementet hadde gått bort fra sin uttalelse til Sivilombudsmannen i en sak fra 2001, se SOMB-2001-22. Departementet støttet der Sivilombudsmannens forståelse om at en standardklausul som et utgangspunkt ikke kan danne grunnlag for lønnstrekk.
Standardklausulen i arbeidsavtalen ivaretok ikke arbeidstakers behov for forutsigbarhet og kontroll, og arbeidsgivers trekk ble ansett urettmessig.
Lagmannsrettens øvrige vurdering
Lagmannsretten tok deretter stilling til om arbeidsgiver hadde rettslig grunnlag for et krav om tilbakebetaling av for mye utbetalt godtgjøring. Denne vurderingen var imidlertid ikke nødvendig for resultatet i saken, da standarsklausulen i arbeidstakerens arbeidsavtale uansett ikke ga tilstrekkelig grunnlag for trekk.
Lagmannsretten kom til at arbeidsgivers krav om tilbakebetaling var avskåret etter reglene om condictio indebiti. Det ble lagt stor vekt på at arbeidstakeren var i god tro da han mottok utbetalingen. Arbeidstakeren var, i motsetning til arbeidsgiveren, heller ikke kjent med at satsene var endret.
Uten rettslig grunnlag for et krav om tilbakebetaling ville trekk i lønn vært urettmessig også hvis arbeidsavtalen hadde gitt tilstrekkelig grunnlag for lønnstrekk etter arbeidsmiljøloven § 14-15 (2) bokstav c. I denne saken var det imidlertid ikke grunnlag for å sette frem et tilbakebetalingskrav mot arbeidstaker.
Oppsummering
Høyesterett har ennå ikke tatt stilling til spørsmålet om arbeidsgiver har adgang til å foreta lønnstrekk med henvisning til en standardklausul i arbeidstakers arbeidsavtale. Denne avgjørelsen fra lagmannsretten er derfor et viktig bidrag i rettsavsklaringen, forutsatt at den ikke ankes og får et annet resultat i Høyesterett.
Vår erfaring er at standardklausuler som ligner på den som er vurdert her, er svært utbredt. Dette til tross for at Sivilombudsmannen allerede i 2001 fastslo at slike standardformuleringer i offentlig sektor ikke var tilstrekkelig hjemmel for lønnstrekk. Lagmannsretten stadfester Sivilombudsmannens praksis om at klausulene ikke oppfyller kravet til en skriftlig forhåndsavtale i arbeidsmiljøloven § 14-15 (2) bokstav c. Forutsatt at dommen blir stående, håper vi at arbeidsgivere der ute blir oppmerksomme på avgjørelsen og rydder opp i eksisterende arbeidsavtaler med slike formuleringer og unngår dem i fremtiden.
NB! Dommen er ikke rettskraftig. Ankefristen er satt til 03.05.2021, men er ikke anket per 13.04.2021.
Louise arbeider innenfor alle firmaets rettsområder, med hovedvekt på arbeidsrett. Louise bistår klienter med rådgivning, i forhandlinger, klagesaker mot forvaltningen og saker for domstolen.
Louise holder jevnlig foredrag innenfor utdannings- og arbeidsrettslige temaer. Hun er en av flere faste skribenter i spalten Lov og Rett i Utdanningsforbundet sitt fagblad, Utdanning. Louise er medforfatter av notene til fagskoleloven i Gyldendal Rettsdata.
