Strider Høyesterettsdom mot likestillingsloven?

Nei til ufrivillig deltid

Deltidsansattes fortrinnsrett til utvidet stilling reguleres av arbeidsmiljøloven § 14-3.

Formålet med en lovfestet fortrinnsrett var å fremme likestilling i arbeidslivet og å styrke kvinners rett til fulle stillinger, da de fleste deltidsansatte i Norge er kvinner. Å arbeide i deltidsstillinger har store økonomiske konsekvenser for den enkelte. Deltidsansatte har lavere lønn enn heltidsansatte, de kan oppleve vanskeligheter med å få lån, og det vil få konsekvenser for rettigheter knyttet til lønnen, som for eksempel pensjon.

Høyesterett avsa i april 2016 en dom som blant annet omhandlet deltidsansattes fortrinnsrett til utvidet stilling. Spørsmålet var om en sykepleier ansatt i 75 % stilling kunne påberope seg fortrinnsretten og kreve å tre inn i deler av en utlyst 75 % stilling i virksomheten. Arbeidstakeren ønsket full stilling og krevde derfor fortrinnsrett til 25 % av den utlyste stillingen.

Høyesterett konkluderte med at en arbeidstaker ikke kan kreve fortrinnsrett til deler av en stilling, men må ta hele den utlyste stillingen dersom vedkommende ønsker å benytte seg av fortrinnsretten. Dette var ikke mulig for sykepleieren ettersom hun ved å ta hele den utlyste stillingen ville overstige 100 %. Høyesteretts standpunkt medfører at arbeidstakere i deltidsstillinger ikke har rett til fulle stillinger med mindre arbeidsgiver lyser ut en stilling som kan kombineres med den stillingsprosenten arbeidstakeren allerede har. Dette betyr at arbeidstakere i en virksomhet som kun lyser ut stillinger på 75 % aldri vil kunne få fulltidsstilling i denne virksomheten.

Utstrakt bruk av deltid er mer vanlig i kvinnedominerte yrker enn i mannsdominerte yrker.

Praksisen Høyesterett nå har lagt til grunn innebærer at det blir vanskeligere for deltidsansatte, og dermed i stor grad for kvinner, å få fulle stillinger. Til tross for at formålet med lovfestet fortrinnsrett var å styrke kvinners rett til fulle stillinger.

Det følger av likestillingsloven at det er forbudt å forskjellsbehandle kjønn uten saklig grunn. En praksis som uten saklig grunn stiller deltidsansatte vesentlig dårligere enn heltidsansatte kan anses som en praksis som indirekte diskriminerer kvinner i arbeidslivet.

Min oppfordring til lovgiver på kvinnedagen er å komme på banen for å vurdere om den praksisen Høyesterett har lagt opp til i praksis vil medføre en indirekte diskriminering av kvinner og dermed er i strid med likestillingsloven. Det bør også ses hen til hvordan arbeidstiden kan legges opp på alternative måter som bidrar til en reell styrking av likestilling i arbeidslivet ved å begrense bruken av ufrivillig deltid.