Første sak om gjengjeldelse etter varsling avgjort i Diskrimineringsnemnda

 

Fra 1. juli 2021 fikk Diskrimineringsnemnda kompetanse til å avgjøre saker om gjengjeldelse etter varsling. Et drøyt år senere har nemnda nå behandlet den første saken om gjengjeldelse etter varsling. Nemnda konkluderte med at klageren ikke ble utsatt for gjengjeldelse, men avgjørelsen inneholder likevel interessante uttalelser om varslingsreglene.

Varslervern i arbeidsmiljøloven

Reglene om varsling finner vi i arbeidsmiljøloven kapittel 2A. Arbeidstakere har rett til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten, og de har rett til å varsle anonymt. En arbeidstaker som har varselet, er vernet mot gjengjeldelse etter varsling.

Varsleren ble navngitt

Saken for nemnda gjaldt en lærer som sa opp sin stilling og oppga dårlig arbeidsmiljø som årsak. Etter å ha blitt spurt om å skriftliggjøre bakgrunnen for oppsigelsen, sendte læreren et brev til rektor.

Mens læreren var sykmeldt, ble det innkalt til et avdelingsmøte hvor det ble informert om at det var kommet varsel på arbeidsmiljøet. Læreren ble her navngitt, og årsaken til at hun hadde sagt opp ble gjengitt. Det ble henvist til enkelte konkrete forhold hun hadde nevnt i sitt brev til rektor.

Læreren hadde ikke samtykket til å bli navngitt, og hun var ikke informert om møtet eller dets agenda på forhånd. Hun var den eneste av de ansatte som ikke mottok referatet fra møtet. Læreren opplevde det som en stor belastning å bli navngitt som varsler.

Hovedspørsmålene for nemnda var om læreren hadde varslet, og i så fall om hun var blitt utsatt for gjengjeldelse.

Ingen formkrav til et varsel

Partene var uenige om brevene læreren hadde sendt var et varsel om kritikkverdige forhold i arbeidsmiljølovens forstand, eller en bekymringsmelding om eget arbeidsforhold. Dette var sentralt å få avklart, fordi ytringer om forhold som kun gjelder arbeidstakers eget arbeidsforhold i utgangspunktet ikke regnes som varsling.

Arbeidsgiver anførte at det ikke forelå et varsel i arbeidsmiljølovens forstand, og at læreren derfor ikke var omfattet av varslervernet. Nemnda var uenig, og mente at læreren varslet da hun begrunnet oppsigelsen sin og senere sendte en bekymringsmelding til rektor.

Nemnda uttalte at det avgjørende for vurderingen, er det påståtte varselets innhold. Det var uten betydning at læreren ikke formelt karakteriserte sine henvendelser som «varsel». Det var tilstrekkelig at læreren beskrev et problematisk arbeidsmiljø, og viste til kritikkverdige forhold som gjaldt mer enn hennes eget arbeidsforhold. Arbeidsmiljøloven oppstiller ingen formkrav til et varsel.

Manglende årsakssammenheng mellom varselet og handlingen

Nemnda tok så stilling til om læreren ble utsatt for gjengjeldelse da hun ble navngitt som varsler, og årsaken til oppsigelsen ble delt med kollegaene hennes.

Nemnda konkluderte med at læreren ikke ble utsatt for gjengjeldelse. De uttalte samtidig at det å bli navngitt som varsler i strid med eget ønske, ofte kan anses som en gjengjeldelseshandling. Det er imidlertid også et krav om årsakssammenheng mellom varselet og den påståtte gjengjeldelseshandlingen. Nemnda fant ikke at det forelå slik årsakssammenheng. Navngivelsen fremstod ikke som en sanksjon mot varsleren, men snarere en svært uheldig fremgangsmåte fra arbeidsgiver.

Selv om læreren ikke fikk medhold i påstanden om gjengjeldelse, viser avgjørelsen at det ikke stilles strenge krav til hva som regnes som et varsel. Videre understreket nemnda viktigheten av at arbeidsgivere ivaretar en varslers rett til å være anonym. Samtidig får avgjørelsen frem at en arbeidsgiver kan «trå feil» i behandlingen sin av et varsel og opptre kritikkverdig, uten at det nødvendigvis utgjør en gjengjeldelseshandling.

 

Louise S. Hannon

ADVOKAT
ADVOKAT